Torsdag 27.08 åpnet utstillingen «Når språket brytes – Vigeland i fragmenter» på Kysthospitalet i Stavern.

Kysthospitalet er en del av Sykehuset i Vestfold og tilbyr blant annet rehabilitering for mennesker som har hatt hjerneslag og andre nevrologiske skader.

Det var ganske spesielt å være tilbake.

I 2022 kom jeg hit som pasient etter hjerneslaget. Jeg hadde afasi og taleapraksi, og livet hadde plutselig blitt veldig annerledes. Jeg husker fortsatt hvor sårbar og usikker den tiden var, og hvor mye det betydde å møte mennesker som så meg og hjalp meg videre.

Noe av det viktigste jeg lærte på Kysthospitalet, var at jeg måtte være tålmodig med meg selv – og med hjernen min. Når en kjent vei ikke lenger fungerer, må hjernen gradvis finne og øve inn nye veier. De blir ikke tydelige med én gang. De må brukes igjen og igjen.

På Kysthospitalet var de opptatt av at vi skulle få prøve, også når vi var usikre på om vi fikk det til. Det minner meg litt om måten vi lærer gjennom lek – ved å utforske, feile og prøve igjen. I ettertid ser jeg hvor viktig akkurat den friheten til å prøve var. Ikke alt måtte være riktig eller nyttig med en gang. Noen ganger var det selve det å prøve som var viktig.

Og så var det omgivelsene. Sjøen, skogen og naturen rundt Kysthospitalet gjorde noe med meg. Å komme seg ut, bruke kroppen og sansene føltes nesten som en del av rehabiliteringen i seg selv.

Det var veldig fint å møte de flinke menneskene på Kysthospitalet igjen. Og jeg var veldig glad for å ha Stefan med. Han hadde jo også vært gjennom dette, bare fra en annen side.

Jeg kom også i snakk med en som fortalte at Kysthospitalet tidligere hadde aktivitører. De kunne legge til rette for ulike aktiviteter og gi pasientene noe meningsfullt og sosialt å holde på med mellom behandling og trening. Jeg fikk høre at dette dessverre ikke finnes på samme måte lenger.

Det satte i gang noen tanker hos meg. For rehabilitering handler kanskje også om alt det som skjer mellom behandlingene – om å bruke hendene, prøve noe nytt, være sammen med andre og kjenne at man fortsatt kan skape og mestre noe.

Det er også mye av tanken bak Avtrykk Grafikkverksted, som jeg nå arbeider med å utvikle for mennesker som har hatt hjerneslag og blant annet lever med afasi.

Jeg håper at noen som selv er midt i en rehabilitering, kan kjenne igjen noe av det jeg forsøker å formidle i utstillingen. At det kanskje kan være godt å se at noen andre har vært gjennom noe av det samme – og føle seg litt mindre alene.

Samtidig håper jeg at arbeidene kan gi pårørende, leger, sykepleiere, logopeder, terapeuter og andre fagpersoner et lite innblikk i hvordan det kan oppleves fra innsiden når språket og det kjente rundt deg plutselig forandrer seg.

Noe av dette har vært vanskelig for meg å forklare med ord. Kunsten har gitt meg en annen måte å fortelle på.

Det føles derfor veldig riktig at akkurat disse arbeidene får henge på Kysthospitalet. Jeg har hatt et ønske om å gi noe tilbake til et sted og til mennesker som hjalp meg da jeg var på et veldig sårbart sted i livet. Bildene blir hengende til over jul.

Hvis utstillingen kan bety bare litt for noen som står midt i det nå, betyr det mye for meg.

Til slutt vil jeg rette en stor takk til Kysthospitalet for at jeg fikk komme tilbake og vise arbeidene mine akkurat her. Takk til alle som har bidratt til å gjøre utstillingen mulig, og til Inge Ringheim for den flotte og varme talen under åpningen.

Det føles på mange måter som om noe har kommet tilbake til stedet der en viktig del av veien videre begynte.