I februar 2026 publiserte Drammens Tidende en artikkel om utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter ved Galleri Briskeby i Oslo. Artikkelen følger veien fra sykdom og rehabilitering til arbeidet med utstillingen, og hvordan erfaringene etter hjerneslaget har påvirket måten jeg arbeider med bilder på. Foto: Monica Jenssen Utstillingen tok utgangspunkt i en serie tegninger jeg opprinnelig laget i 2011, hvor Gustav Vigelands skulpturer ble plassert i nye omgivelser rundt i Oslo. Da jeg fant fram tegningene igjen etter slaget, opplevde jeg dem annerledes. De samsvarte ikke lenger med hvordan jeg så verden, og ble derfor bearbeidet videre gjennom digitale prosesser, fragmentering og tilslutt tradisjonelt dyptrykk. Arbeidene undersøker hvordan språk, orientering og forståelse kan forskyves, og hvordan brudd og manglende sammenhenger kan få et visuelt uttrykk. For meg markerte utstillingen også noe annet: den første større presentasjonen av nye arbeider etter sykdommen. Det var

Omtale i Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag, LHL Jeg er takknemlig for å ha blitt skrevet om av LHL sitt magasin "Et bedre liv" om kunstprosjektet Når språket brytes – Vigeland i fragmenter og erfaringene som ligger bak arbeidet. Artikkelen tar opp hvordan kunst kan være en del av rehabilitering og hvordan visuelle uttrykk kan formidle erfaringer som kan være vanskelige å sette ord på. [Les hele artikkelen hos LHL]

Da Christine Kristoffersen fra Hjernerådet intervjuet meg i forbindelse med utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter, handlet samtalen ikke bare om hjerneslaget, men om hvordan hjernen forsøker å skape sammenheng når noe er blitt borte. Etter slaget opplevde jeg at mange ting som tidligere hadde vært automatiske plutselig krevde oppmerksomhet. Språk, orientering og hverdagslige handlinger måtte læres på nytt eller bygges opp igjen bit for bit. Jeg ble også mer bevisst på hvor mye arbeid hjernen gjør i det skjulte hver eneste dag. I intervjuet forteller jeg blant annet om afasi, rehabilitering og betydningen av logopedisk oppfølging, men også om hvordan disse erfaringene har påvirket måten jeg arbeider med bilder på. Fragmentering, forskyvning og manglende sammenhenger ble ikke bare temaer i kunsten – de ble også en del av arbeidsmetoden. Artikkelen tar opp hvordan tidligere tegninger av Vigelands skulpturer ble bearbeidet på nytt etter hjerneslaget. Gjennom å bryte opp,

Når språket brytes – et visuelt blikk på afasi Av Linda Sofie Hærnes Publisert på Norsk tidsskrift for logopedi 28.01.2026 Etter et alvorlig hjerneslag i 2022 fikk jeg afasi, apraksi og kognitive vansker. For meg innebar dette ikke bare at ord forsvant, men at sammenheng, bakgrunn og retning i hverdagen gradvis ble utydelig. Samtaler kunne oppleves fragmenterte, situasjoner mistet kontekst, og det som tidligere var intuitivt, måtte rekonstrueres bit for bit. Som billedkunstner ble denne erfaringen et utgangspunkt for å undersøke hvordan språklige og kognitive brudd kan få et visuelt uttrykk. I stedet for å forsøke å «rette opp» det som var gått tapt, begynte jeg å arbeide med fragmentering, mangler og brudd som en del av bildenes struktur. Afasi som mer enn språk Afasi beskrives ofte først og fremst som en språkvanske. Min erfaring er at den også griper langt dypere – inn i forståelsen av rom, situasjoner og relasjoner. Jeg kan høre enkeltord, men miste helheten. Jeg kan se et bilde, m

I november 2024 ble jeg intervjuet av KK om sykdomsforløpet som startet da jeg fikk covid-19 sent i svangerskapet, og som førte til hastekeisersnitt, koma, hjerneslag og en lang rehabilitering. Det var ikke lett å fortelle historien. Mange av minnene fra denne tiden er fragmenterte, og mye av det som skjedde har jeg senere måttet sette sammen gjennom samtaler, journaler og fortellingene til menneskene rundt meg. Samtidig opplevde jeg at det var viktig å dele erfaringene. Ikke fordi historien er unik, men fordi alvorlig sykdom kan ramme mennesker som tilsynelatende er helt friske, og fordi rehabilitereringen fortsetter lenge etter at man har forlatt sykehuset. Intervjuet ble også en anledning til å fortelle om betydningen av familie, helsepersonell og rehabilitering. Veien tilbake hadde ikke vært mulig uten støtten fra menneskene rundt meg. I dag er mange av erfaringene fra denne perioden blitt en del av det kunstneriske arbeidet mitt. Spørsmål om språk, orientering, hukommelse og hvord

I juni 2024 ble jeg intervjuet av Drammens Tidende. Det var første gang jeg fortalte historien offentlig om sykdomsforløpet som begynte med covid-19 sent i svangerskapet, hastekeisersnitt, koma, hjerneslag og en lang rehabilitering. Selve intervjuet handlet om det som skjedde vinteren 2021–2022, men for meg handlet det også om noe annet: å ha nok språk til å fortelle historien. Etter hjerneslaget tok det lang tid før ordene kom tilbake. Ikke bare ordene for hverdagslige ting, men også ordene som skulle beskrive det jeg hadde vært gjennom. Mange av minnene var fragmenterte, og mye måtte settes sammen gjennom journaler, bilder og fortellinger fra andre. Da journalisten kom på besøk, var jeg fortsatt preget av afasi og fatigue. Likevel opplevde jeg intervjuet som viktig. Det ga en mulighet til å sette ord på erfaringer som tidligere hadde vært vanskelige å formidle. I dag arbeider jeg som kunstner med mange av de samme spørsmålene. Hvordan skaper vi mening når sammenhenger brytes? Hvordan