I etterkant av kunstnersamtalen ble det tydeligere for meg hvordan flere av trådene i arbeidene henger sammen i serien Når språket brytes – Vigeland i fragmenter. Foto: Monica Jenssen Utgangspunktet for serien går tilbake til 2011, da jeg begynte å tegne skulpturene til Gustav Vigeland og plassere dem rundt om i Oslo, utenfor Frognerparken. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe tas ut av sin opprinnelige sammenheng og flyttes til et annet sted. Når de monumentale figurene møter byens hverdagslige rom, endrer de karakter. Skulptur og bakgrunn begynner å påvirke hverandre, og det oppstår et spenn mellom det private og det offentlige. Men det var først under forberedelsene til samtalen at begrepet «visuell grammatikk» virkelig festet seg. Vigelandsparken er komponert som en helhetlig bevegelse gjennom livets faser. Den stramme aksen og den gjennomgående strukturen gjør at figurene nesten fungerer som setninger i en større tekst. Hver skulptur inngår i en samlet syntaks. Da jeg begynte

Lørdag 28. februar kl. 13. Finissage og kunstnersamtale på Galleri Briskeby, en dialog med gallerist Line Harr Skagestad, i forbindelse med avslutningen av utstillingen Når språket brytes / Vigeland i fragmenter. Utstillingen er en utforskning av språk, hukommelse og nevrologiske brudd, med utgangspunkt i Vigelands skulpturer. Samtalen vil ta for seg hvordan prosjektet har utviklet seg over tid, og hvordan det å miste sammenheng også kan åpne for nye måter å se, forstå og skape på. Motivene stammer fra en serie tegninger jeg laget for over ti år siden, der Vigelands skulpturer ble plassert i nye og uvante miljøer i Oslo. I dag har jeg vendt tilbake til disse arbeidene, men figurene og landskapene har endret karakter. De forskyves, tøyes, brytes opp og settes sammen på nye måter gjennom en kombinasjon av digitale og tradisjonelle teknikker, fra tegning og CNC-graverte plater til ferdige dyptrykk. Under kunstnersamtalen vil Line og jeg snakke om bakgrunnen for prosjektet, arbeidsprosesse

Fullt hus og varm stemning på åpningen av utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter Det var en veldig sterk og rørende opplevelse å åpne utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter. Galleriet var fylt av mennesker, og stemningen var varm, nysgjerrig og engasjert. Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som tok turen, og for alle gode samtaler og tilbakemeldinger. Her er litt av talen min: Prosjektet har røtter helt tilbake til 2011, da jeg begynte å arbeide med en serie tegninger inspirert av Gustav Vigelands skulpturer. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe flyttes fra sin opprinnelige sammenheng og plasseres et nytt sted. Jeg tegnet skulpturene inn i byrommet – i gater, mellom bygninger og i hverdagslige omgivelser. Ved å sette de monumentale figurene inn i et mer gjenkjennelig miljø ønsket jeg å undersøke det menneskelige og sårbare ved dem, og hvordan det private kan tre frem i det offentlige rommet. Tegningene ble senere lagt til side mens livet tok

Prosjektet Når språket brytes har sitt utgangspunkt i et tidligere prosjekt der jeg tegnet Vigelands skulpturer og plasserte dem rundt om i Oslo, utenfor Vigelandsparken i 2011. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe kjent flyttes ut av sin vante sammenheng og inn i nye omgivelser, og hvordan dette påvirker måten vi opplever og forstår form, kropp og rom på. Tegningen ble et viktig verktøy i dette arbeidet. I motsetning til mer faste og objektive uttrykk, åpner tegning for et personlig blikk. Det håndtegnede uttrykket gjorde det mulig å arbeide med å legge inn egne erfaringer inn i motivene. Når disse tegningene møtte byens strukturer – gater, bygninger, transport og systemer – oppstod et spenn mellom det personlige uttrykket og det offentlige rommet. Et sentralt aspekt i prosjektet var forholdet mellom private følelser og offentlige omgivelser. Da skulpturene ble plassert i byen, opplevde jeg at de endret karakter. De ble mindre monumentale og mer menneskelige. I møte med gater, by