Da Christine Kristoffersen fra Hjernerådet intervjuet meg i forbindelse med utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter, handlet samtalen ikke bare om hjerneslaget, men om hvordan hjernen forsøker å skape sammenheng når noe er blitt borte.

Etter slaget opplevde jeg at mange ting som tidligere hadde vært automatiske plutselig krevde oppmerksomhet. Språk, orientering og hverdagslige handlinger måtte læres på nytt eller bygges opp igjen bit for bit. Jeg ble også mer bevisst på hvor mye arbeid hjernen gjør i det skjulte hver eneste dag.

I intervjuet forteller jeg blant annet om afasi, rehabilitering og betydningen av logopedisk oppfølging, men også om hvordan disse erfaringene har påvirket måten jeg arbeider med bilder på. Fragmentering, forskyvning og manglende sammenhenger ble ikke bare temaer i kunsten – de ble også en del av arbeidsmetoden.

Artikkelen tar opp hvordan tidligere tegninger av Vigelands skulpturer ble bearbeidet på nytt etter hjerneslaget. Gjennom å bryte opp, flytte på og sette sammen elementer forsøker arbeidene å undersøke hvordan mening oppstår, går tapt og kan skapes på nytt.

Jeg er takknemlig for at Hjernerådet løfter fram erfaringer knyttet til hjerneskade, afasi og rehabilitering, og for muligheten til å dele hvordan disse erfaringene har formet både livet og kunsten min.

Artikkelen ble publisert i Hjernerådets magasin i juni 2026.