Prosjektet Når språket brytes har sitt utgangspunkt i et tidligere prosjekt der jeg tegnet Vigelands skulpturer og plasserte dem rundt om i Oslo, utenfor Vigelandsparken i 2011. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe kjent flyttes ut av sin vante sammenheng og inn i nye omgivelser, og hvordan dette påvirker måten vi opplever og forstår form, kropp og rom på.
Tegningen ble et viktig verktøy i dette arbeidet. I motsetning til mer faste og objektive uttrykk, åpner tegning for et personlig blikk. Det håndtegnede uttrykket gjorde det mulig å arbeide med å legge inn egne erfaringer inn i motivene. Når disse tegningene møtte byens strukturer – gater, bygninger, transport og systemer – oppstod et spenn mellom det personlige uttrykket og det offentlige rommet.
Et sentralt aspekt i prosjektet var forholdet mellom private følelser og offentlige omgivelser. Da skulpturene ble plassert i byen, opplevde jeg at de endret karakter. De ble mindre monumentale og mer menneskelige. I møte med gater, bygninger og forbipasserende begynte de å speile stemninger og følelser som vanligvis hører til det private. Det var som om noe indre ble synlig i det offentlige rommet, samtidig som figurene fortsatt var en del av et felles, kollektivt landskap.
Hvorfor Vigelands skulpturer
Jeg arbeidet med skulpturer av Gustav Vigeland fordi de allerede bærer sterke uttrykk for menneskelige relasjoner og følelsestilstander. Kroppene er tydelige, direkte og gjenkjennelige, og handler om erfaringer som er felles for mange – nærhet, konflikt, omsorg, avstand og sårbarhet.
Samtidig er Vigelands skulpturer tett knyttet til ett bestemt sted og en fast kontekst. De er monumentale, institusjonaliserte og en del av en nasjonal fortelling. Nettopp derfor var det interessant å flytte dem ut av denne rammen. Når figurene ble plassert i byen, utenfor Vigelandsparken, oppstod det et spenn mellom det velkjente og det forskjøvede.
For meg fungerte skulpturene som et visuelt språk jeg kunne arbeide med. De var ikke valgt for å kommentere Vigelands kunst direkte, men fordi de ga et tydelig utgangspunkt for å undersøke hvordan mening, gjenkjennelse og følelsesmessig resonans kan endres når noe kjent settes inn i nye omgivelser.