I februar 2026 publiserte Drammens Tidende en artikkel om utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter ved Galleri Briskeby i Oslo. Artikkelen følger veien fra sykdom og rehabilitering til arbeidet med utstillingen, og hvordan erfaringene etter hjerneslaget har påvirket måten jeg arbeider med bilder på. Foto: Monica Jenssen Utstillingen tok utgangspunkt i en serie tegninger jeg opprinnelig laget i 2011, hvor Gustav Vigelands skulpturer ble plassert i nye omgivelser rundt i Oslo. Da jeg fant fram tegningene igjen etter slaget, opplevde jeg dem annerledes. De samsvarte ikke lenger med hvordan jeg så verden, og ble derfor bearbeidet videre gjennom digitale prosesser, fragmentering og tilslutt tradisjonelt dyptrykk. Arbeidene undersøker hvordan språk, orientering og forståelse kan forskyves, og hvordan brudd og manglende sammenhenger kan få et visuelt uttrykk. For meg markerte utstillingen også noe annet: den første større presentasjonen av nye arbeider etter sykdommen. Det var

Omtale i Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag, LHL Jeg er takknemlig for å ha blitt skrevet om av LHL sitt magasin "Et bedre liv" om kunstprosjektet Når språket brytes – Vigeland i fragmenter og erfaringene som ligger bak arbeidet. Artikkelen tar opp hvordan kunst kan være en del av rehabilitering og hvordan visuelle uttrykk kan formidle erfaringer som kan være vanskelige å sette ord på. [Les hele artikkelen hos LHL]

Da Christine Kristoffersen fra Hjernerådet intervjuet meg i forbindelse med utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter, handlet samtalen ikke bare om hjerneslaget, men om hvordan hjernen forsøker å skape sammenheng når noe er blitt borte. Etter slaget opplevde jeg at mange ting som tidligere hadde vært automatiske plutselig krevde oppmerksomhet. Språk, orientering og hverdagslige handlinger måtte læres på nytt eller bygges opp igjen bit for bit. Jeg ble også mer bevisst på hvor mye arbeid hjernen gjør i det skjulte hver eneste dag. I intervjuet forteller jeg blant annet om afasi, rehabilitering og betydningen av logopedisk oppfølging, men også om hvordan disse erfaringene har påvirket måten jeg arbeider med bilder på. Fragmentering, forskyvning og manglende sammenhenger ble ikke bare temaer i kunsten – de ble også en del av arbeidsmetoden. Artikkelen tar opp hvordan tidligere tegninger av Vigelands skulpturer ble bearbeidet på nytt etter hjerneslaget. Gjennom å bryte opp,

Lørdag 28. februar kl. 13. Finissage og kunstnersamtale på Galleri Briskeby, en dialog med gallerist Line Harr Skagestad, i forbindelse med avslutningen av utstillingen Når språket brytes / Vigeland i fragmenter. Utstillingen er en utforskning av språk, hukommelse og nevrologiske brudd, med utgangspunkt i Vigelands skulpturer. Samtalen vil ta for seg hvordan prosjektet har utviklet seg over tid, og hvordan det å miste sammenheng også kan åpne for nye måter å se, forstå og skape på. Motivene stammer fra en serie tegninger jeg laget for over ti år siden, der Vigelands skulpturer ble plassert i nye og uvante miljøer i Oslo. I dag har jeg vendt tilbake til disse arbeidene, men figurene og landskapene har endret karakter. De forskyves, tøyes, brytes opp og settes sammen på nye måter gjennom en kombinasjon av digitale og tradisjonelle teknikker, fra tegning og CNC-graverte plater til ferdige dyptrykk. Under kunstnersamtalen vil Line og jeg snakke om bakgrunnen for prosjektet, arbeidsprosesse

Fullt hus og varm stemning på åpningen av utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter Det var en veldig sterk og rørende opplevelse å åpne utstillingen Når språket brytes – Vigeland i fragmenter. Galleriet var fylt av mennesker, og stemningen var varm, nysgjerrig og engasjert. Jeg vil gjerne rette en stor takk til alle som tok turen, og for alle gode samtaler og tilbakemeldinger. Her er litt av talen min: Prosjektet har røtter helt tilbake til 2011, da jeg begynte å arbeide med en serie tegninger inspirert av Gustav Vigelands skulpturer. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe flyttes fra sin opprinnelige sammenheng og plasseres et nytt sted. Jeg tegnet skulpturene inn i byrommet – i gater, mellom bygninger og i hverdagslige omgivelser. Ved å sette de monumentale figurene inn i et mer gjenkjennelig miljø ønsket jeg å undersøke det menneskelige og sårbare ved dem, og hvordan det private kan tre frem i det offentlige rommet. Tegningene ble senere lagt til side mens livet tok

Prosjektet Når språket brytes har sitt utgangspunkt i et tidligere prosjekt der jeg tegnet Vigelands skulpturer og plasserte dem rundt om i Oslo, utenfor Vigelandsparken i 2011. Jeg var opptatt av hva som skjer når noe kjent flyttes ut av sin vante sammenheng og inn i nye omgivelser, og hvordan dette påvirker måten vi opplever og forstår form, kropp og rom på. Tegningen ble et viktig verktøy i dette arbeidet. I motsetning til mer faste og objektive uttrykk, åpner tegning for et personlig blikk. Det håndtegnede uttrykket gjorde det mulig å arbeide med å legge inn egne erfaringer inn i motivene. Når disse tegningene møtte byens strukturer – gater, bygninger, transport og systemer – oppstod et spenn mellom det personlige uttrykket og det offentlige rommet. Et sentralt aspekt i prosjektet var forholdet mellom private følelser og offentlige omgivelser. Da skulpturene ble plassert i byen, opplevde jeg at de endret karakter. De ble mindre monumentale og mer menneskelige. I møte med gater, by